Bortom homosexualitet och splittring - Metodistkirken 2.0, hva trengs?

 Så er tiden inne da jeg må prøve å skrive på norsk...spennende.

Biskop Christian sa for en tid siden at "Vi [Metodistkirken] kan ikke holde på slik som vi gjør nå [hvis vi ønsker å ha en fremtid som kirke]"...og jeg er helt enig med han i det. Vi kan ikke holde på som vi gjør nå for det som tar vår tid og fokus handler ikke om noe som kan hjelpe kirken med det hun trenger hjelp med. Det vi gjør nå er å gjøre alt vi kan for å ligne på verden ellers. Ikke rart at det ikke blir så mange metodister av det.

Spørsmålet blir da, hva trenger egentlig Metodistkirken for å "må bedre", for å lykkes og vokse å ha åndelig fred med seg selv? Hva er det vi ikke må fortsette med å gjøre?

Hvis vi er enige i at hun ikke mår så bra nå, hvilket burte være helt åpenbart for alle, og ikke kommer til å må nåe særlig mye bedre når dette med homofili er avklart, hvilket også burte være åpenbart for alle, så er vi nødt til å tenke litt større og litt dypere. Vi trenger å tenke på to ting:

1. Hva er det som gjør at kirken ikke mår så bra / Hva er problemet?
2. Hvordan kan vi fikse problemet? Hva trengs?

Dette er noe som mange har tenkt over i lang tid og derfor er det ikke helt enkelt å finne den gode løsningen...fordi da hadde vi hørt om den allerede. Men, jag har noen tanker om hva jeg tror er nødvendig for oss å gjøre hvis vi ønsker å ikke bare fortsette som vanlig og håpe på at det "ordner seg". 

Først, hva er problemet? 

1. Jeg er overbevisst om at Metodistkirken sliter med en "dress som er altfor stor for kroppen", en organisasjon som er langt større, tungere og dyrere, enn nødvendig. 

Jeg er veldig klar over at Metodistkirken langt mer enn andre frikirker er glad i ordninger og prosedyrer og regelverk og alt mulig...men jeg tror den tiden er forbi. Det passer dårlig inn i vår tid og i vår situasjon. Vi må bli mye mindre og mye billigere og mye mer tilpasset vår størrelse og ekonomi og våre behov. 

Hva skjer hvis vi tenker tanken at vi kanskje ikke trenger tilsynsprester lenger...eller MNA...eller sentralt ansatte konsulenter/medhjelpere. Hva med årskonferansen, må vi ha den? Må vi ha en biskop? Hva skulle vi ha startet hvis vi hadde dannet kirken idag?

2. En (nå kun teoretisk) konneksjonalisme som ikke funker. 

I teorin er en konneksjonal kirke helt klart den beste og mest Bibliske måten å være en kirke på, uten tvil. En kirke er et mirakel av den Hellig Ånd fordi det er kun den Hellige Ånd som kan føye forskjellige mennesker sammen i en tro, i et sinn og i en visjon (Fil 1:17 og 2:2). Uenighet leder til "uenhet" og en kirke som er delt og uenig med seg selv kan ikke bestå...det ser vi nå. Forvirring og usikkerhet er ikke noe en kirke ska drive med.

Men...

Å virke som at vi er en fungerende konneksjonal kirke når vi egentlig ikke er det skader mer enn det hjelper. La virkligheten bli synlig og gjør kirken så kongresjonalistisk som mulig. Det er den allerede. Det er veldig trist...men nødvendig. Det er slik de fleste menigheter allerede lever idag.

3. Å tilhøre UMC er en del av problemet. 

Gå ut av UMC og danne en ny norsk metodistkirke. 

Tenk etter, hva hjelper det oss å tilhøre UMC egentlig? Er det virkelig så flott å tilhøre UMC lenger? Vi har biskoper som driter i kirkeordningen. Vi har en polarisering som er ekstrem. Vi har en kirke som er et speil av amerikansk politikk. Er det greit for oss? 

Hvorfor ikke forlate UMC og bygge noe nytt som er vårt eiet? Jeg har større tro på at det er mulig å danne noe nytt enn å få UMC til å fungere godt. Alt som trengs er mot, vilje og en sann erfaring av at Gud er med oss. Vi trenger ikke ens å kalle det for en splittelse men en "natural outcropping".

Ja, for alle som har verv i UMC er dette litt trist da det er gøy å dra på konferanser og workshops med mere...men det er dyrt og tar tid og fokus fra vår norske kirke og dens behov. Hvorfor ska vi i Norge se til en sentralkonferanse eller Generalkonferanse?

Det meste av tro og lære kan vi ta med oss, akkurat som Wesley gjorde med læren fra den Anglikanske kirken...så kan vi tilpasse alt av struktur og orden og whatever for norske forhold. Kan vi til og med tørre å tenke tanken at vi ser til at den nye kirken dannes av 50/50 progressive og konservative metodister??? Kan vi komme videre på den måten...eller må vi krangle og bli mer polariserte?

4. Fokus på småting og vår tids trender.

Kutt ut alt fokus på småting og spørsmål og læredoktriner som ikke er sentrale for kirkens oppdrag OG kutt ut med å prøve å finne ut hvem vi er eller hva en kirke er eller hva vi tror. Vi er for opptatt av hva verden driver med. La oss gjøre det vi tror og være stolte og sikre på at det vi tror er sant og rett og till gagn for menneskers liv og frelse! Jeg gidder ikke å holde på med "Er frelsen kun mulig i Jesus?" eller "Må mennesker virkelig omvende seg og tro?" eller "Er Gud allsmektig?". Vi har ikke tid til slike ting.

Verden er mer forvirret enn på lenge og vi må tørre å stå fast og peke på sannheten om Guds skapelse og vilje og frelse.

5. Kutt ut planer/strategier/program.

Hvis vi ska fortsette med å være en kirke må vi bli flere, det er A og Å. Som det er nå er vi fortsatt en kirke med "43 menigheter" fordi staten pøser på med penger (for de aller fleste menigheter). Det holder ikke. 

Å bli flere skjer ikke gjennom en plan eller en strategi eller et program eller slik. Vi har prøvd alt av planer og strategier men har det lykkets? Er vi flere? Nei. Er vi bedre nå? Nei.

Kirken er ikke en bedrift men du verden hvor ofte jeg har hørt og sett bedriftsverdens tanker komme inn i kirken. Det går bare ikke.

Å bli flere skjer fordi Gud kaller og drar mennesker til sin kirke fordi at mennesker kan mennesker møte Gud, her, få tilgivelse for synder, bli gjenopprettet og fylt av den Hellige Ånd till et helligt liv i kjærlighet og medmennesklighet. Å bli frelst, rett og slett. Det ble en Metodistkirke en gang i tiden av slike ting. Det gikk bra den gangen, hvorfor ikke nå? Har vi ikke prøvd å endre og justere på vår "produkt" tilstreklig nå, uten resultat?

Kirken er til for menneskers frelse, rett og slett. Det er derfor vi eksisterer. La oss fokusere på det igjen, for vi gjør det ikke nå. Det er vanskelig nok.

Så til sist. Jeg er veldig klar over at for mange høres dette ut som om jeg siger at "alt var bedre før" og at alt ordner seg hvis vi begynner å synge salmer og har orgelmusikk i gudstjenesten med vekkelsemøter og slik. Det er feil. 

Det jeg mener er to ting:

a) vi må endre vår struktur og organisasjon og tilpasse den til dagens kirke og hva vi trenger. Det aller meste kan endres på eller justeres. Veldig lite må leve videre.

b) vi må slutte med å justere og endre på vår tro til å passe verdens trender og stole på at den tro som kom før vår tid bærer også idag. Tilpass måten vi gjør ting på men ikke inneholdet. Uansett hvis vi blir flere eller ikke, vi må gjøre hva vi kan slik at så mange som mulig "can be saved from the wrath to come", for å sitere John Wesley. 

Gidder vi å prøve noe nytt?